En annen grammatikk for Oslo og rivingen av Y-blokka

De siste årene har den modernistiske Y-blokka i Regjeringskvartalet i Oslo vakt mye oppmerksomhet både i media og blant befolkningen. Y-blokka (som har navnet fra sin karakteristiske Y-form) ble ferdigstilt i 1970. Den brutalistiske bygningen er tegnet av arkitekt Erling Viksjø og kledd med dennes signaturmateriale «naturbetong» – betong med tilslag av elvegrus i overflaten – og inneholder to betydelige kunstverk av Pablo Picasso og Carl Nesjar integrert i veggene. Siden terrorangrepet på Regjeringskvartalet den 22 juli 2011, der åtte mennesker mistet livet og mange flere ble skadet, har stedet blitt et sterkt symbol i folks bevissthet. Y-blokka ble alvorlig skadet i angrepet, men selve bygningstrukturen er intakt. For mange nordmenn er Y-blokka samtidig et uttrykk for de egalitære verdiene som ligger til grunn for etterkrigstidens sosialdemokratiske velferdsstat. Beslutningen om å rive den emblematiske bygningen har skapt sterke reaksjoner, ikke bare i Norge men også internasjonalt, blant annet fra Museum of Modern Art i New York.

I 2019 ble Bruno Oliveira sammen med kunstnerkollega Monica Nador invitert til å delta i osloBIENNALEN FØRSTE UTGAVE 2019-2024 for å utvikle sitt pågående kunstprosjekt En annen grammatikk for Oslo. I en serie workshops i bibliotekfilialer på Holmlia, Bjerke og Grünerløkka, ga Nador og Oliveira de lokale innbyggerne mulighet til å fortelle personlige fortellinger om sine liv, sine erfaringer og bekymringer, gjennom å lage papir- og tekstiltrykk. Som en videreføring av dette prosjektet vil de denne sommeren (2020) gjennomføre en online workshop som publikum kan ta del i.

Vi spurte Oliveira hvorfor han er opptatt av en bygning som befinner seg over 10 000 kilometer fra der han bor, og om han finner likheter mellom den pågående debatten om Y-blokka og situasjonen i Brasil.

Bruno Oliveira (B.O.): Siden vi i fjor besøkte Oslo første gang for å utvikle vårt arbeide for Oslobiennalen, har vi stadig blitt overrasket over hvor mange byggeplasser det er i byen og over de mange prosjektene der det flyttes rundt på offentlige bygninger og kulturinstitusjoner. 

Planene for Regjeringskvartalet og diskusjonene om bygningenes status som offentlige monumenter, vitner ikke nødvendigvis om et ønske om å viske ut deler av byens historie. De peker like mye på en ufrivillig glemsel og  tildekking av historiene (og traumene) som strukturerer området. I tillegg til å handle om den arkitektoniske, kunstneriske, historiske og symbolske verdien av bygningen og utsmykningene, handler diskusjonene om hvordan byen konstitueres, og om byens kollektive hukommelse og historie.

Sett i lys av det offentlige rommets betydning i den sosiale distanseringspolitikken under COVID-19-pandemien, opplever vi kampen for å bevare monumenter for tilhørighet som ekstremt relevant. Hva er det som blir synlig gjennom rivningen (eller bevaringen) av Y-blokka og dens integrerte verker? Hvilken utvikling av byen og dens rom er det vi ønsker å arbeide for?

oB1: Ser du noen likheter (eller forskjeller) mellom Norge og Brasil når det gjelder hvordan historiske bygninger blir tatt vare på?

B.O: Vi snakker fra en sammenheng preget av en offentlig politikk som systematisk visker ut den kollektive historien med sine traumer og overgrep. Sao Paulo er en by som legger sine elver i rør, og som har revet ned og bygget om på historier og lokalsamfunn til fordel for store byggeprosjekter som representerer en nyliberal og spekulativ framskrittsestetikk. For å forstå situasjonen i Brasil er man også nødt til å ta inn over seg landets kompliserte forhold til sin egen historie: vi har ennå ikke forholdt oss til de nylig avsluttede militærdiktaturene eller til den historiske utnyttingen av svarte og av urbefolkningen som har foregått siden invasjonen og kolonialiseringen. I tillegg styres vi nå av en regjering som systematisk angriper ethvert uttrykk for kritisk tenkning (uansett om det skjer innenfor folkehelse, utdanning eller kultur) og på den måten arbeider for å skape og formidle falske historier (og falske nyheter). 

Den planlagte rivingen av Y-blokka er på ingen måte på nivå med den grenseløse nyliberalistiske utviklingen i Brasil. Likevel er det helt klart en del likheter i tankegangen som ligger bak disse praksisene. Store urbane prosjekter som dette vil alltid prege grunnleggende strukturer i våre fremtidige samfunn. Derfor er vi nødt til å diskutere på hvilken måte de relaterer seg til våre traumer og historier. Slik vi ser det har bygninger som Y-blokka  en pedagogisk funksjon i forhold til vårt kollektivt minne og spiller en rolle for hvordan man som samfunn og individer kan komme seg videre etter traumatiske opplevelser.

oB1: I fjor arrangerte du og Nador en rekke workshops der dere inviterte folk til å samle bilder og å lage mønstre. Ved å kalle prosjektet En annen grammatikk for Oslo, antyder dere at det eksisterer en alternativ historie som kan fortelles. Kan du fortelle litt om tankene bak dette kunstprosjektet?

'En annen grammatikk for Oslo' handler om å lytte til og å dokumentere byens uoffisielle og vanlige (men ikke desto mindre meningsfulle) historier og opplevelser gjennom kunstnerisk arbeid. Det er en øvelse i kunstens grunnleggende rolle og praksis som sosialt nyttig. Prosjektet tar sikte på å involvere alle som tar del i arbeidet – deltakere, lærere, kunstnere, arbeidere, kuratorer, allmennheten – i konstruksjonen av kollektive minner og fortellinger om tilhørighet, på tvers av forskjellige bakgrunner og perspektiver.

I utgangspunktet ble prosjektet utviklet som en serie workshops i offentlige biblioteker og i Myntgata 2, men nå, under korona-epidemien har prosjektet endret seg. Vi arbeider for tiden med å utvikle strategier for å gjennomføre prosjektet digitalt. Gjennom en podcast og en digital workshop vil vi etablere muligheter for å lytte til hverandres historier og å sette i gang en samtale. Dermed blir arbeidet også en institusjonell øvelse i hvordan man kan nærme seg forskjellige publikum og deres behov også gjennom digitale plattformer.

At vi gjenspeiler kampen for å bevare Y-Blokka i dette arbeidet innebærer at vi deler vår egen lytting. Dette er vår respons på behovet for å utvikle et register over byens minner, traumer og sorg, og handler blant annet om å anerkjenne og erindre den sosialdemokratiske praksisen som er knyttet til Y-blokka og dens utforming. 

Gjennom å lytte til og å registrere minner og fortellinger om uenighet kan vi være med på å prege våre fremtidige samfunn. Det som hele tiden utgjør horisonten for dette arbeidet, er ønsket om å få tilgang til andre grammatikker for å forstå hvordan våre personlige fortellinger konstituerer byen og det kollektive minnet. Grammatikker som gir rom for eksistensen av forskjellige perspektiver og, enda viktigere, som er i stand til å omfavne dissens, og som ikke er basert på eksklusive, spektakulære eller spekulative fortellinger.

I sommer kan du være med å lage ditt mønster sammen med Mônica Nador og Bruno Oliveira i workshopen "En annen grammatikk for Oslo - ONLINE". Følg med på oslobiennalanlen.no for mer informasjon.